Apokalypse nå

Jazzstjernen Live Maria Roggen må inn i det svarte for å komme til det gode.

Av Christian Nicolai Bjørke

Foto: Christian Nicolai Bjørke

– Avisene begynte å skrive om hiv-epidemien da jeg var 14 år. Da tenkte jeg «ah, det er sånn vi skal utryddes».

Live Maria Roggen rusler rundt i en vennlig verden. Valpen Rupi (5 måneder) løper ved siden av henne i et slakt bånd. Kveldssola legger et oransje skjær over de dypgrønne Nesodden-hagene rett sør for Oslo. Men en katastrofetenker lar seg ikke lure av idyllen.

– Jeg venter alltid på at alt skal rase sammen. Jeg har nok en dragning mot katastrofer, sier hun.

Sunget mye fjas

46-åringen er professor i jazz ved Norges Musikkhøgskole, men er fortsatt mest kjent som smilende boa-kledt vokalist i standardjazzkvartetten Come Shine, som plukket pris etter pris på begynnelsen av 2000-tallet og fortsatt turnerer i inn- og utland.

I fjor komponerte hun derimot Apokaluptein – The Uncovering som Tingingsverk til Vossajazz. Tematikk: Katastrofer, forgjengelighet, død.

Ifølge rapporter fra urfremføringen ble publikum sterkt preget. Flere ville bare hjem og klemme barn og barnebarn etter over en time med blant annet støy, progrock og tekster om vår egen tilmålte tid og at verden kan gå til grunne. Samtidig skrev en anmelder om «sanselaust vakre parti» og låter som var en protest mot ondskapen.

En innspilt versjon slippes under Olavsfestdagene i Trondheim i august. Verket har skapt et dilemma for Roggen:

– Jeg har stått og sunget mye fjas. Det store spørsmålet for meg nå er hva jeg skal fortsette med. Skal jeg gå tilbake til å være en nerdete jazzvokalist som er mest opptatt av hvordan vokalen legger seg oppå trommene? Eller skal jeg være en som skriver store, ubehagelige sannheter på veggen?

Omflakkende barndom

Rupi farer fra side til side, lukter litt i grøftekanten, og løper noen runder rundt oss så vi må hoppe tau med båndet. Plutselig kommer det noen tynne, skarpe bjeff mot toppen av et tre.

– Døh, dette går ikke, Rupi. Det er lov å være et ekorn i treet her, altså.

Live Maria Roggen vokste opp i et akademikerhjem som var like rastløst som valpen. Mora er psykolog, faren sosiolog. Da hun begynte på skolen, hadde hun rukket å bo på Årvoll i Oslo, i Nedre Eiker i Buskerud og på Gjøvik i Oppland, og komme tilbake til Årvoll før familien etter hvert fant roen på Manglerud i hovedstaden. Den omflakkende tilværelsen satte dype spor.

– Noen blir sosiale av flytting, andre blir sky. Det er ikke alltid så lett å se på utsiden. Jeg ble sky og klarte ikke å knytte meg til noen. Etter hvert som jeg ble eldre, måtte jeg bearbeide det. I dag tenker jeg bare at det har bidratt til å fargelegge personligheten min. Men jeg kan fortsatt synes det er skummelt å være på en fest.

– Er det lettere å stå på en scene foran mange tusen?

– Mye lettere. Da har du noe som er større enn deg.

Fritatt fra valget

Å snakke om «noe som er større» er ikke uvanlig i religiøse sammenhenger. Men det er ikke et språk Roggen har fått med seg hjemmefra.

– Jeg vokste opp i et akademisk miljø med et totalt fravær av religiøse standpunkter. De var stort sett agnostikere som ikke tenkte noe særlig over det.

Hun har merket at venner fra andre deler av landet, gjerne fra små bygder, oftere har måttet ta stilling til om de er kristne eller ikke. Det behøvde aldri Roggen.

– Jeg følte meg lenge fritatt fra å ta noe standpunkt.

Hun myser i det skarpe sollyset som forsterkes i den blanke fjorden.

– Så kom åpenbaringen.

BALAM!

Det var på en helt alminnelig buss, kanskje en rød.Live Maria Roggen var 24 år og på vei hjem til foreldrene. Høsten hadde vært tøff. Hun forteller om en periode med mye aggresjon, usikkerhet og dårlig tid. Hun skulle bli musiker, til hennes store overraskelse, og det skulle skje nå.

Hodet hennes var fylt av det gode og det onde, noen timer tidligere hadde hun sett filmen Ladybird, ladybird, om en sosialklient som blir fratatt fire barn etter tur. Dørene på bussen går opp, og en kvinne som ligner på sosialklienten i filmen kommer inn. Roggens første tanke er «håper hun ikke setter seg her». Den neste tanken er «hjelp, hva tenkte jeg nå?»

I forvirringen kaster hun ut en tanke, en bønn, om at hun skal bli litt bedre, se litt klarere.

– Så sa det BALAM! Jeg kan ikke forklare det, men det snudde opp ned på alt. For første gang opplevde jeg noe som ikke kom fra meg. Men når jeg prøver å sette ord på det, merker jeg at det blir veldig fattig.

– Var det en religiøs erfaring?

– Jeg klarer ikke å tro at det er noe annet enn det andre kaller Gud. En sannhet. Som er uavhengig av meg. Ikke bare noe jeg tenker meg fram til, men noe som er der ute, som er virkelig. Og beskjeden jeg fikk var en hel, grunnleggende kjærlighet og tilgivelse. Det var som å få et religiøst skrift tredd ned over hodet, en åpenbaring,Lives åpenbaring, hehe. Men jeg skrev det ikke ned.

Liten latter

Båndet strammer seg bak henne. Rupi har fått ferten av noe. Eller, noe har fått ferten av henne. Den lille valpen er nemlig på vei inn i sin første løpetid, noe en røslig, svart hannhund ikke kan unngå å legge merke til. Den mannlige eieren nikker til Roggen, hun nikker tilbake, og mens hundene snuser hverandre bak snakker eierne om logring, bæsjing, løpetid og engelske oksehunder.

Mannen sleper til slutt den svarte hunden videre. Roggen lener seg nærmere og hvisker.

– Det er en parallell, dette her. For jeg kan ingenting om hunder og prøver å lære meg språket i hundeverdenen. Det er den samme følelsen jeg hadde da jeg… eh… møtte Gud, kan du si. Hehe.

– Du ler litt når du sier det?

– Ja, det er så mange floskler med et sånt språk som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg kan godt snakke om store og rare ting, men det er en del sjargong i det kristne miljøet som jeg må flire av.

Stemme som ikke var stemme

Da Live Maria Roggen fortalte mora om åpenbaringen på bussen, mente hun at datteren burde snakke med en venninne av henne som hadde hatt en nær-døden-opplevelse for å høre om det var noe av det samme.

– Akkurat det sier jo litt om mangelen på religiøsitet i vår familie, sier hun.

– Noen sier Gud er en person, andre sier det er en kraft. Hva tenker du?

– Det er morsomt å prøve å sette ord på det. Jeg tar fram et ord i hodet mitt og tenker «nei, ikke det». Så ett til, ikke det heller.

– Hvilke ord forkaster du?

– Jeg forkaster i alle fall person. Det var ikke et vesen jeg opplevde, selv om det var veldig konkret. For jeg hørte en stemme, selv om det ikke var en stemme, som ga meg en beskjed som hadde fryktelig mange ord samtidig. Jeg tenker vel at Gud er en sannhet og en kraft.

– Er det en kraft du kan ha kontakt med?

– Ja, det er jo tydelig. Jeg ble bønnhørt uten at jeg visste at jeg ba. Så da tenker jeg at jeg burde be mer, for jeg har lyst til at det skal si BALAM! igjen. Men jeg har ikke hatt kontakt på den måten igjen.

– Savner du ikke en personlig kontakt?

– Nei. Jeg tror det spørsmålet kommer fra å ha blitt oppdratt med et bilde av Gud som en person som man kan henvende seg til og få svar fra. Men den oppdragelsen hadde ikke jeg. Jeg startet på null, sier hun.

Kjøtt og blod

Denne våren har Roggen vært i Kulturkirken Jakob for å spille inn plate med verket Apokaluptein. Tittelen er i slekt med det mer kjente «apokalypse» og betyr «å avdekke». I en skrivehytte i skogen på Nesodden har hun om natta prøvd å nettopp avdekke hvordan det er å være menneske når alt rakner. På en merkelig måte styrker det henne i troa på det gode.

– Når du ser det vonde, blir det også klart hva du må gjøre, nemlig det gode. Ved å gå inn i det som er svart, får du tilgang til det som er godt. Du kan ikke kose deg til det, sier hun.

 

Roggen mener vi stadig vekk forsøker å lure oss unna sannheten om at vi er dødelige. Hun viser til en av tekstene hennes som er inspirert av en buddhistisk tradisjon. Ifølge den skal Buddha ha sagt at du skal gå forbi likhaugene og se hvordan menneskene sakte råtner opp – og erkjenne at dette er deg.

– Det appellerer til meg. At det ikke handler om det opphøyde og blomstrende, men om kjøtt og blod og sener og virkelighet. Det er ikke et forsøk på å sjokkere eller skremme. Mer et ønske om å si at sånn er det, det er ikke noe å være redd for, sier hun.

Foreldrene har vært viktige for at hun tror på det gode, mener hun. I tillegg har hun fått en ekstrabagasje fra faren:

– Frykten for alt det som er potensielt ødeleggende kommer nok fra pappa. Han er også en katastrofetenker.

– Hva vil du gi videre til dine barn?

– De kommer jo og spør, selvfølgelig. Det gjør vel alle barn. Jeg snakker ikke ledende om religion, avviser heller ingenting, bare filosoferer sammen med dem hvis de vil. Sønnen min spurte en gang direkte om jeg tror på Gud, og da svarte jeg ja. Det føler jeg er riktig svar.

Total endring

Det er altså over tjue år siden åpenbaringen på bussen. I starten syntes Live Maria Roggen at det var rartLivet ikke endret seg mer i etterkant.

– Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke begynte å leve enklere, ble rausere og kvittet meg med ting som forstyrret i livet.

– At du ble et bedre menneske, enkelt sagt?

– Ja, i stedet ble jeg bare mer grublete. Det slapp etter hvert, selv om det tok flere år. Men åpenbaringen på bussen er grunnen til at jeg i dag kan si at jeg er religiøs. Livssynet mitt endret seg totalt, rett og slett.

– Er det noe du er glad for?

– På en side førte det med seg mange dilemmaer om hvordan jeg skulle leve. Men samtidig var det som å ta en bør av skuldrene, for jeg er jo en som tar menneskelivet veldig alvorlig. Det var godt å bli fortalt at det finnes tilgivelse, og at det er riktig å hele tiden gå for det gode, sier hun.

En periode leste hun om og oppsøkte New Age-kulturen. Blant annet fikk hun tatt et aurafoto, et slags fotografi av hånd og hode, der fargen som omgir deg sier noe om hva slags person du er. Auraen fikk en lilla farge, noe som visstnok skal bety at hun er sterkt åndelig.

– Det var mye rart i de miljøene, men samtidig kjente jeg igjen mange historier om åndelig kontakt. Det fikk meg til å tenke at det er vel det samme vi møter alle sammen, uansett hvilken retning vi tilber i.

Ren åpenbaring

I motsetning til apostelen Johannes skrev Roggen aldri ned sin åpenbaring. Det ville bare blitt tull, tror hun.

– Alle som får åpenbaringer får de samme åpenbaringene, det er min barnlige tro. Jeg tror det Jesus sa er den samme sannheten som jeg hørte på bussen den dagen. Problemet oppstår når man begynner å skrive det ned og slåss om sannheten. Men når åpenbaringen er på det reneste, er den lik for alle, sier hun.

– En personlig åpenbaring er det reneste?

– Hehe, jeg tror i alle fall at det jeg hørte var i dens reneste form. Men med en gang noen blir provosert og sier «hvorfor skal du ha fått en renere åpenbaring enn meg», så er vi i gang.

Hun bøyer seg ned og klipser av halsbåndet til Rupi. Lar henne løpe fritt.

– Beskjeden er vel egentlig enkel: Lev og la leve.

Foto: Christian Nicolai Bjørke

 

FAKTA

Live Maria Roggen

46 år, gift, to barn.

Professor i jazzsang ved Norges Musikkhøgskole.

Kjent fra jazzbandet Come Shine, der hun spilte med Erlend Skomsvoll, Sondre Meisfjord og Håkon Mjåset Johansen. Bandet vant Spellemannsprisen i Åpen klasse i 2002.

Har også vært med i Tu’Ba, Wibutee, Trondheim Voices og LiveLien.

Komponerte Apokaluptein – The Uncovering som Tingingsverket til Vossajazz 2015. Verket er nå spilt inn på plata, som slippes under konserten på Olavsfestdagene i Trondheim i august.